Der ror en gammel fiskermann
Han må seg selv og sine egne fø
Han må få fisk før han går i land.
Hans gamle hjerte er fylt av sorg
For sjøen gir, og sjøen tar
Og mens han kaster i sin beste dorg
Han tenker på det han mistet har.
Hans eldste sønn var så god en gutt
Som far, var han en fisker selv
Den første gangen han tok båten ut
Den drev i land tom den samme kveld.
I flere dager ved sjøens bredd
Sto fiskerkonen i raseri
Hun skrek, så fiskeren ble nesten redd,
Mot sjøen og alt som finnes deri.
Og siden den dag har det vært smått
Med fisk og kryp på krok og garn
Så fiskermannen har det ikke godt
Han kan ei fø kone eller barn.
Og derfor i denne stund han ber
Til ånder som styrer hav og vann
"Ærede ånder, jeg kan ikke mer,
fyll opp mitt garn, la meg dra i land."
For sjøen stilner, og vinden med
Og han gir opp de kreftene han har
Og faller utmattet ned på kne.
Men så, som svar på mannens bønn
Det kommer drivende en båt
Og frem i bauen står hans eldste sønn
Den gamle mann bryter ut i gråt.
Når sønnens bår rolig glir forbi
Han rekker faren sin et garn
Den gamle har så mye han vil si
Til sitt elskede, døde barn.
"Å kjære sønn, hvor mitt hjerte ler
Kom gi din gamle far en klem
Jeg kan knapt tro det mine øyne ser
Legg båten bi, la oss reise hjem."
Men sønnen ser sorgfult på sin far
"Jeg svarer kun på din enkle bønn
Husk på at sjøen gir og sjøen tar
Jeg ber, gi slipp på din døde sønn."
"Åndene vet at din bør er tung
Før sjøen hører og sjøen ser
Som takk for sønnen din, som døde ung
Skal du aldri være sulten mer."
På det har åndene gitt sitt ord
Så glem din sorg, du far, og glem din sult
Ro hjem og hils til min gamle mor."
Den gamle drar inn til land igjen
Hvor han beretter det han har sett
Med tiden dør vår gamle fiskervenn
Men han dør sorgløs og han dør mett.
