Kart over verden opptegnet av furitageren Abu Musa al-Ash'ari.
Dette kompendiet det meste av det som er nytt i kaledeerkompendiet til Habibi Kaldoc, i forhold til det som ble delt ut til Stor Ståhei for Ingenting. (Enkelte av spillerne i Oslo har fått utdelt det gamle kompendiet.)
Nytt siden 22. juni: Avsnittet om familie har fått et lite tillegg, ordlisten er utvidet, og kartet over Kaldoc er oppdatert.
Avsnittet om sex i kapittelet om lov og moral er endret siden utgaven som ble lagt ut på nettet 18. juni.
Det er bedre å lese det nye kompendiet, fremfor å det gamle + dette. Dette kompendiet inneholder tekst som tildels er plukket ut av sin sammenheng, dessuten er det en del mindre (uvesentlige) endringer i det nye kompendiet som ikke er tatt med her.
Hvis du vil skrive ut dette kompendiet, kan du laste det ned i PDF-format.
"Dhurriya, dere roper på meg i redsel og frykt for Slangen og dens verk, slik et barn roper på sin mor om natten. Dere er mine barn, mitt Folk, og jeg vil inngå en Pakt med dere, så dere aldri mer behøver å føle frykt, eller lide nød. Vit at livet i verden er min gave til dere, og denne gaven vil bringe dere både sorg og glede. Det er mitt ønske at dere benytter denne gaven slik dere selv ønsker. Dette er min gave til mitt Folk, og det jeg har gitt, skal ingen andre ta. Del derfor gaven i fred, og bruk den ikke mot hverandre.
Dere er mitt utvalgte Folk, men dere er ikke alene. De dere deler verden med har fått andre gaver, og jeg elsker dem like høyt. Ta derfor ikke fra dem mer enn dere behøver.
Ta imot gaven og ansvaret, og vit at jeg er nær og vil hjelpe dere når nøden er størst. Dette er min Pakt."
Den utbredte tolkningen er at alle som tar del i Kalas Pakt, er kaledeere, og kalede-erne er Kalas Folk. Rent konkret blir man innlemmet i Pakten under navnegivingsritualet (oftest ved fødselen) ved at man salves mens Paktens ord gjengis. Den grunnleggende moralske læresetningen i Pakten er at man er fri til å handle slik man ønsker, så lenge man ikke benytter friheten til å innskrenke andres frihet. Forbudet mot tvang ligger derfor dypt i den kaledeiske moralen.
`De dere deler verden med' regnes oftest for å være dyrene og plantene; de er en ressurs som kan utnyttes, så lenge man ikke tar mer enn nødvendig. Andre mennesker blir vanligvis regnet for å ha en slags mellomstatus--man tenker vanligvis at de har fått samme gave som oss, og at de skal behandles deretter. Enkelte mener at livet og friheten er en del av Pakten, og hvis man ikke tar del i Pakten og oppfyller forpliktelsene, så får man heller ikke del i rettighetene.
I følge Faraji er livet en gave fra Kala, som vi har fått til glede for oss selv, og ikke for å behage Henne (selv om Hun ganske sikkert finner stor glede i at vi er lykkelige). Meningen med livet er derfor at en selv, og alle andre, skal leve lykkelige liv. Hva som er `glede' og `lykke' varierer litt fra person til person, men de fleste er enige om at det innebærer en blanding av positive og negative opplevelser, og at utfordringer og problemer som må løses er en viktig del av livet. Den perfekte lykke er altså ikke å ligge i skyggen under en palme på en silkepute og bli matet med druer av fire store negerslaver med oljeglinsende hud. (Ihvertfall ikke hvis man gjør det for ofte...)
Faraji-moral bygger på at godhet er å hjelpe andre (og seg selv) til lykkelige liv. Ondskap er det motsatte; å ikke hjelpe, eller å aktivt gå inn for å ødelegge. Ofte er ikke skille mellom godhet og ondskap så klart; en gjerning som bringer glede til noen kan samtidig være til skade for andre. Det er da opp til den enkeltes samvittighet å veie det onde mot det gode og finne ut hva som er rett. Ifølge Faraji er det enhvers plikt å gjøre gode gjerninger, og avstå fra onde, og dermed bringe glede både til seg selv og andre. En uselvisk handling er en belønning i seg selv, men man kan også regne med at man etter livets slutt vil bli stilt til ansvar for sin oppførsel.
Ekteskap forekommer nesten aldri hos Faraji. Faraji mener at en så permanent og innskrenkende binding kun er passende i helt spesielle situasjoner, som kun et fåtall mennesker vil kunne oppleve. Mange farajier og khafier tilbringer likevel nesten hele livet sammen, uten å gifte seg, eller de inngår uformelle pakter om å ta vare på hverandres barn hvis den ene skulle falle fra.
Sex gir nytelse for både kropp og sjel, og er derfor av det gode. Det samme gjelder god mat og drikke, vakker musikk, deilige dufter, og annet som bringer velvære og nytelse. Faraji-tilhengere setter derfor stor pris (enda mer enn andre kaledeere) på godt krydder, søtsaker, roseolje og andre duftende oljer. Folk som bringer glede til andre, for eksempel massører, prostituerte, tam'anaer, tjenere, musikere, diktere og kunstnere, nyter stor respekt og høy status hos Faraji.
Faraji-retningen er mest utbredt i sentrale deler av Kaldoc. Faraji har tradisjonelt sett vært dominerende ved hoffet, og politiske avgjørelser har derfor stort sett vært i tråd med Faraji. Khafi har alltid vært bekymret for hva som ville skje hvis Rashadi fikk for stor innflytelse, og omvendt, mens Faraji-politikk som regel har vært akseptabel for de fleste.
Faraji har tapt mange tilhengere i løpet av den kasmenistanske okkupasjonen.
Ivrige khafier samles gjerne i en orden, der man i felleskap søker mot gjenforening. Hver orden ledes som regel av en læremester (eller flere), som har kommet langt på sin vei mot Kala. For mindre ivrige khafier blir veien gjerne et mål i seg selv, og de vier livet sitt til vitenskapelige aktiviteter.
Når det gjelder moral, er Khafi langt på vei enig med Faraji, men legger mindre vekt på det. De fleste mener likevel at sjelen kan bli forurenset av Haÿya hvis man gjør onde gjerninger, og det forhindrer selvfølgelig en forening med Kala. På den annen side mener enkelte at for å forstå verden fullt ut, må man også forstå det onde. Dette har ført til at en del ekstreme khafier bedriver aktiviteter som ikke-khafier ikke setter særlig stor pris på.
Khafi er svært opptatt av å finne det hellige i sine omgivelser, for å lære av/om det. Det vil si at de ofte drar på pilegrimsferd til hellige steder, eller reiser for å møte hellige mennesker--fremst blant disse er selvfølgelig yad'Kala. Det kan også være så enkelt som å sitte og meditere over en stein, eller en plante--hellighet finner man overalt, i varierende grad. På denne måten håper man å lære Kala å kjenne--en viktig forutsetning for å kunne nærme seg Henne.
Khafi har aldri vært en særlig politisk bevegelse; så lenge de har hatt fri anledning til å utøve sine mystiske ritualer, har de fleste khafier vært godt fornøyd med å overlate styringen til andre. Mange khafier mener dessuten at yad'Kala taler Kalas Ord, og at man heller burde høre på henne istedenfor å bedrive politisk intrigemakeri.
Som hos Faraji er ekteskap forholdsvis sjelden. Khafi mener at et menneske som vil oppnå enhet med Kala, alltid må sette Kala høyest, og det kan man ikke når man lar seg binde til et annet menneske.
Rashadi mener at menneskets fremste mål er å behage Kala. Dersom man behager Kala, vil Haÿya bli svekket, og dersom man trosser Kala, blir Haÿya styrket. Den enkelte har dermed at mye sterkere ansvar overfor felleskapet, fordi ens tanker og handlinger også har en indirekte konsekvens-hver eneste onde handling og tanke styrker Haÿya og dens undersåtter. Den Store Krigen er selve skrekkeksempelet på hva som kan skje; der nådde ondskapen slike høyder at Haÿya selv våknet opp og viste seg for verden. For dagens rashadier er det naturlig å tenke at den kasmenistanske okkupasjonen har liknende årsaker. Merk forøvrig at det på ingen måte er snakk om noen slags guddommelig straff (eller belønning), alt dette er naturlige konsekvenser av ens handlinger.
Som nevnt, ble Rashadi-retningen innstiftet under Sawaad'harb--Den Store Krigen. I tiden før Krigen levde dronningen, hoffet og folket i ufattelig luksus. Profeten Umm Rashada hadde lenge vært kritisk til dekadansen og korrupsjonen, og da Krigen brøt ut ble hennes mørkeste forutsigelser oppfylt. Umm Rashada mente at oppblomstringen av ondskap som førte til Sawaad'harb skyldtes mangel på respekt for Kala, og at det nye livet i ørkenen, etter Taluqa, der man gir avkall på sine lyster for å tjene Kala, vil hindre at noe liknende skjer igjen.
Rashadi spilte en avgjørende rolle i formingen av det nye nomadesamfunnet etter Krigen, men har senere mistet mye av sin makt. Av og til har det vært oppblomstringer, og etter at kasmenistanerne invaderte har Rashadi vært på fremmarsj igjen. Mange føler at Faraji-læren sine ord om å glede seg over livet passer dårlig inn i en hverdag bestående av okkupasjon, tørke, blod, sult og nød, og kasmenistanernes overmakt er for stor til at man gå til kamp mot dem direkte. Rashadi-læren, derimot, bringer håp om at hvis man lever et godt og moralsk liv, og behager Kala, så vil det onde forsvinne. Dessuten gir et liv viet til å tjene Kala mening uavhengig av om man er okkupert og undertrykket eller ikke.
Rashadi mener--i motsetning til Khafi og Faraji--at ekteskap er noe de fleste bør satse på, fordi man da legger bak seg sin lekende ungdom, og går inn i en mer alvorlig og stabil fase i livet, der man i større grad kan fokusere på Kala. Hvis man flyr rundt og forlyster seg hele livet, er det jo tydelig man setter sin egen glede fremfor Kala, og det er jo ikke bra. Ekteskapet derimot, symboliserer en ren kjærlighet som overgår selv døden--et klart symbol på Kala. De fleste rashadier mener likevel at man ikke kan gjenkjenne den sanne kjærlighet uten å ha eksperimentert litt først, derfor har de ingenting imot litt løssluppenhet før man gifter seg. En ny underretning av Rashadi, de såkalte nyromantikerne, er uenige i dette, og mener at forlystelser skal komme som et naturlig resultat av den rene kjærligheten, og ikke omvendt.
Faraji lar det være opp til den enkeltes samvittighet å avgjøre om noe er rett eller galt. Umm Rashada mente at dette var galt, fordi det er altfor lett for at egeninteresse vinner over samvittigheten. Man må derfor ha et klart sett med regler, for å veilede samvittigheten. Disse reglene kalles qaanuwn, og det finnes mange forskjellige av dem, utarbeidet av prestinner og profeter; den mest kjente er selvfølgelig den som Umm Rashada selv skrev ned.
Rashadi har lenge ønsket sterkere politisk innflytelse. Blant hovedsakene deres er innføring av nye, strengere lover som er i tråd med religiøse retningslinjer.
Kaledeere flest er langt mer opptatt av livet enn av døden, og det er ingen som har noe definitivt svar på hva som skjer med sjelen etter at den er hentet av dødsengelen. Enkelte mener den blir hentet til Dødsriket, eller til Kala, mens andre påstår at sjelen blir brakt tilbake til verden for å oppleve et nytt liv.
Av og til blir sjelen værende igjen blant de levende, vanligvis når legemet har lidd en voldsom død, og den kan da ta form som et gjenferd. Gjenferd føler ofte at de har noe ugjort i de levendes verden, som de vil prøve å rette på etter sin død, som regel forgjeves.
Gjenferd er dypt ulykkelige, og endel er også onde og hevngjerrige, og kan forårsake mye skade. Det er derfor viktig å sørge for at alle sjeler blir sendt trygt vekk fra de levendes verden.
Så lenge man ikke er gift, er det vanligvis ingen som forventer at man holder seg til bare én partner--selv når man har en fast kjæreste (men det forventes at man ikke holder noe skjult for kjæresten). Å ha sex (eller gifte seg) med en av samme kjønn er akseptert og utbredt ("noen liker fiken, og andre liker dadler", som kaledeerne pleier å si1).
Hvis du er Faraji, vil du synes at kjæresten er unormalt streng og restriktiv hvis du blir bedt om å ikke forlyste deg med andre. Hvis du er Rashadi, er det derimot ikke uvanlig å holde seg til én, spesielt hvis man tilhører en litt streng retning. Det er forøvrig naturlig å forvente at folk ser forskjell på tilfeldige forlystelser og ekte kjærlighet...
Hvis du derimot er gift (hovedsaklig aktuelt for rashadier) skal du egentlig holde deg til ektefellen (bortsett fra hvis du prøver å forplante deg (med ektefellens velsignelse)). Men hvis ektefellen vet om det, og synes det er greit, er det bare litt umoralsk å hente fiken/dadler fra andre palmer. Hvis du har tro på strenge moralske regler, vil du sikkert synes det er ganske umoralsk.
Selvfølgelig, hvis du går bak ryggen på (eller mot viljen til) ektefellen eller kjæresten, så vil nok de fleste kalle det umorask. Men det går på ærlighet, ikke seksualmoral, og kan sammenliknes med for eksempel løgn og svindel.
Kaldoc produserer en del varer selv; kaffe, kakao, røkelse, myrra, safran og sandeltre fra sør, perler fra kysten, sølv fra fjellene, salt (særlig fra Den Døde Ørkenen), tepper og stoffer (ull), ris, fruktvin, glass, diverse krydderier og eteriske oljer. I tillegg kommer korn, olje, vin, fruktvin, bomull, harpiks, elfenben, gull og ibenholt fra Furitago; ris, sukker, kaffe, kakao, edelstener, lapis, kobber, opium, hamp og hasj, og skinn fra Tarkania; oliven, olje, vin, korn, poteter, jern og stoffer fra Carintia; te, opium, gull, tinn, edelstener og elfenben fra Kadilia; silke, te, risvin og porselen fra Bystatene. Dessuten får man selvfølgelig diverse eksotiske krydderier fra hele verden.
En del av varene selges i Kaldoc, spesielt mat, krydder, røkelse og oljer, stoffer, sølv og metaller, kaffe, te og vin. Resten selges videre i fremmede land; kirkene i Furitago og Carintia trenger røkelse, alle rikfolk over hele verden er interessert i eksotiske luksusvarer, og salt og matvarer er populært også blant vanlige folk.
Krydder er blant de meste kostbare av alle varer; safran er ufattelig kostbart og selv pepper er dyrere enn gull. Krydder er dessuten mer etterspurt enn for eksempel edelstener, gull, perler og elfenben. Kaledeiske varer er selvfølgelig billigere i Kaldoc; de fleste familier vil prioritere (og ha råd til) å ha tilgang til krydder som kanel, advieh, allehånde, ingefær, og kanskje også litt safran til festlige anledninger, og selvfølgelig litt roseessens og appelsinblomstvann til både innvortes og utvortes bruk (for både kvinner og menn).
Forøvrig betaler ikke kaledeere skatt til dronningen; dronningen kan kun kreve toll på varer. Derimot er det en moralsk plikt å gi en del av sin eiendom til prestene, for distribusjon til de trengende. Kasmenistanerne, derimot har ingen motforestillinger mot å kreve inn både skatt og toll, og det gjør de i rikelige mengder.
Siden det er såpass mange forskjellige mynter i bruk, pleier man ofte å regne verdien ut fra vekten (og renheten)--hvis du skal betale 20 dirham, kan du for eksempel betale med 25 tarkanske dirham, siden tarkanske dirham er litt lettere og ikke har like ren sølv som de kaledeiske.
I tillegg er mulig å betale med sedler og verdipapirer. For eksempel, hvis man skal gi 1000 dinarer til Rasha al-Hamdi som holder til i Maktaba i sør, er det tilstrekkelig å gi 1000 dinarer i gull (eller sølv) til al-Kashib i Hafar al-Batin, få med seg et papir, krysse ørkenen, og gi papiret til Rasha i Maktaba. Rasha kan så ta med seg papiret til pengeveksleren i Maktaba, eller eventuelt gi det videre til andre. Så lenge man holder seg til bankfamilier med godt rykte, kan man regne med at verdipapirene vil bli godtatt over hele Kaldoc.
De eldste og mektigste handelsfamiliene benytter seg dessuten av et eldgammelt (fra lenge før Taluqa) banksystem kalt `Iddikhaar. Dette systemet ble satt i drift av magikere for over tusen år siden, og baserer seg på magiske segl. Dessverre finnes det bare noen få slike segl igjen, derfor er det bare de eldste familiene som kan benytte `Iddikhaar. En av dem som har tilgang på et slikt seg er dronningen, som bruker det til å lage pengesedler med faste pengebeløp som kan benyttes i stedet for mynter. Det er over femti år siden sist dette ble gjort, så det er ikke så mange sedler i bruk nå for tiden.
Kaledeerne har et fleksibelt forhold til familie. Dersom man ikke har ønsket slektskapsforhold fra naturens side, kan man ordne dette gjennom et rituale; for eksempel kan to fjerne slektninger som er gode venner, gjøre seg til fetter og kusine, eller man kan ta til seg et foreldreløst barn, og gjøre det til sitt eget. Det nye familieforholdet vil være gyldig og akseptert både juridisk og sosialt.
Å dele et måltid (eller en kopp kaffe eller te) er forøvrig den vanligste måten å forsegle enhver type avtale på.
Gammel tradisjon tilsier forøvrig at hvis man lar husdyrene spise sammen seg, blir de til gjester, og kan ikke slaktes før tre dager har gått. Dette gjelder også selv om dyret kommer bort til gryten under måltidet og begynner å forsyne seg uinvitert. (Fluer og andre insekter og skadedyr blir ikke omfattet av denne regelen.)
En gruppe quadier, utvalgt av quadiene selv, gir råd til dronningen og storvesiren i juridiske saker. Offisielt sett er det de kasmenistanske kommandantenes oppgave å dømme i rettssaker, men det er vanlig å prøve å omgå dette, og gå til en quadi i stedet.
Kaledeerne og carinterne inngår en allianse, og kaledeerne--under ledelse av satara'yad'Kala--begynner i hemmelighet å hjelpe carinterne med militære aksjoner mot kasmenistanerne i nord-Kaldoc. Avtaler om våpenleveranser blir inngått, og det blir opprettet et eksilområde i Carintia som dronningen kan flykte til hvis tilstanden i Kaldoc blir for ille.
Dronning Kaledesha og magikeren Hassan al-Zahir Zarruq drar til Aalamiyna--djinenens rike--for å hjelpe til i krigen mot de kasmenistanske åndene. Kaledeshas søster, Kalysha--en fremstående satara'yad'Kala--blir salvet til ny dronning.
Kasmenistanerne invaderer Carintia, og tar Goten og flere andre byer.
