Gå tilbake til Livet i ørkenen
Gå opp til Top
Gå frem til Khaal og qaraaba

Gjestfrihet

Gjestfrihet er en av grunnpilarene i kaledeisk kultur. Den som har slått opp sitt telt i ørkenen vil alltid gi ly og mat, etter beste evne, til den som ber om det. Spesielle lover sikrer både vertens og gjestens sikkerhet.

Teoretisk sett er det mulig å avvise en gjest; i praksis vil en kaledeer ikke en gang drømme om å avvise selv sin verste fiende. Det er dog mulig å kreve at gjesten leverer fra seg sine våpen, hvis man føler seg truet.

La oss illustrere det hele med et lite eksempel.

Den handelsreisende Rifa har etterhvert blitt ganske rik, stiftet familie, og skaffet seg en liten krydderkaravane. Hun og familien har satt opp teltet sitt ved en liten brønn, for å hvile noen dager. Shin eb-Edrar har gjort endel feilinvesteringer, som han gir Rifa skylden for, og det er velkjent at han har prøvd å myrde henne ved flere anledninger.

Shin er ute og vandrer i ørkenen med kamelen sin, når han ser Rifas telt i det fjerne. Ettersom det ser ut som været begynner å bli dårlig, bestemmer han seg for å søke ly. Når han kommer nærmere, ser han at teltet tilhører Rifa. Han har ikke videre lyst til å overnatte i Rifas telt, og han vet at Rifa neppe blir særlig glad for å se ham, men ettersom det antakeligvis blir storm, har han ikke særlig mye valg.

Han nærmer seg teltet fra frontsiden, slik at de som bor der skal se ham, og når han er et lite stykke unna, begynner han å lesse av kamelen, og bedrive diverse huslige sysler, i påvente av at teltboerne skal ta hintet og komme og invitere ham.

Rifa skulle gjerne latt ham stå der i noen timer, men det ville være veldig uhøflig, derfor går hun frem til ham og sier "O fremmede vandrer, måtte du være velsignet med god helse og mange etterkommere. Hva søker du her?". Shin vil så svare, "O edle frue, måtte Kalas fred hvile over din familie og måtte ditt telt alltid gi deg skygge. Jeg ber ydmykt om ly for meg og mitt følge." Shins følge består riktignok ikke av mer enn en kamel, og Shin føler seg heller ikke særlig ydmyk, men han lar seg ikke stoppe av det.

Rifa er litt bekymret for den store kniven Shin har i beltet sitt, men hun vil ikke bli husket som en som ikke stoler på sine gjester, så hun sier ingenting om den. Derimot strekker hun ut hånden sin og legger den på Shins skulder, og sier, "Måtte Kala velsigne deg, O fremmede vandrer, i Hennes navn ønsker jeg deg velkommen til mitt enkle telt."

Shin kjemper mot kvalmebygene han får når Rifa tar på ham, men etter et raskt blikk på de mørke skyene, sier han, "Måtte Kala velsigne deg og dine familie, O edle frue, for din gjestfrihet overvelder meg." Med hånden på Shins skulder, geleider Rifa ham opp til teltet, mens de overøser hverandre med velsignelser og lykkeønskninger.

Rifa vil fortest mulig gi Shin noe å spise eller drikke; dette for å forsegle pakten mellom gjest og vert. Etter dette kan Shin bli hos Rifa i inntil tre dager, eller lenger hvis været hindrer ham i å dra videre. Rifa og Shin og deres familier plikter å beskytte hverandre de skulle bli angrepet, og det er utenkelig for dem å skade hverandre på noen som helst slags måte. Rifa vil gjøre sitt beste for å gi Shin best mulig bevertning; hvis hun ikke har særlig mye mat på lager, må Shin antakeligvis klare seg med litt melk, dadler eller ris, men hvis Rifa nettopp har tjent masse penger, vil hun antakeligvis slakte en sau. Hvis ikke Shin hadde vært så uheldig med sine siste forretninger, ville han ha overøst Rifa og familien hennes med masse gaver.

Det kan også tenkes at Rifa og Shin klarer å bli venner igjen, hvis ikke vil Shin antakeligvis fortsette å prøve å drepe henne. Men Shin vil ikke en gang tenke på å røre kniven så lenge han bor hos Rifa. Først når han har dratt videre, og reist en hel dag, vil han begynne å planlegge et nytt drapsforsøk.

Hvis Rifa og Shin hadde vært gode venner, ville velkomsten vært langt mindre formell; det ville antakeligvis vært mye kyssing og klemming, og de pompøse velsignelsene ville blitt erstattet med mer enkle "Kala velsigne deg", "Fred og god helse" og så videre.

Det er verd å merke seg at Rifa ville tilbydd ly uansett hvem som hadde kommet. Hvis en beryktet kasmenistansk hærfører hadde dukket opp, ville hun neppe ha vært særlig høflig, og hun ville antakeligvis forlangt at han skulle overlate våpnene sine til henne, men hun ville fremdeles tatt ham inn i teltet og gitt ham mat, og hun ville ikke rørt et hår på hans hode. Hvis han derimot prøvde å skade noen i hennes følge, ville hun antakeligvis drept ham øyeblikkelig.

Måltidet

For å forsegle pakten mellom vert og gjest, spiser man et måltid sammen så snart som mulig. Dette kan være så enkelt som kaffe og litt frukt, og vil som oftest være et lite måltid--lekre retter kan man heller lage senere på kvelden, når forholdet mellom vert og gjest allerede er etablert.

Å dele et måltid (eller en kopp kaffe eller te) er forøvrig den vanligste måten å forsegle enhver type avtale på.

Gammel tradisjon tilsier forøvrig at hvis man lar husdyrene spise sammen seg, blir de til gjester, og kan ikke slaktes før tre dager har gått. Dette gjelder også selv om dyret kommer bort til gryten under måltidet og begynner å forsyne seg uinvitert. (Fluer og andre insekter og skadedyr blir ikke omfattet av denne regelen.)

Store karavaner og små telt

Hvis situasjonen ovenfor hadde vært den omvendte, og Rifa og familien hennes hadde kommet over Shin alene i ørkenen, kunne Rifa teoretisk sett krevd mat og ly av Shin (derfor vil Shin typisk gjemme teltet sitt godt, både for å beskytte seg mot fiender, og for å unngå gjester). I praksis ville det likevel vært nesten like utenkelig som å avvise Shin. I de fleste tilfeller vil det største og rikeste følget påta seg rollen som vert, og det minste vil være gjest.

Gaver

Det forventes at gjesten gir gaver, på samme måte som det forventes at verten gir mat og drikke. Gavenes verdi kan variere; en fattig vandrer har kanskje ikke råd til å gi noe som helst, mens en rik handelsreisende eller embedskvinne gjerne vil overøse verten og vertens familie med gaver; klær, mat, smykker, penger...

Tilsvarende forventes det også at en rik vert vil dele sin rikdom med sine gjester. Generelt sett er det en meget dyr fornøyelse å være rik, men til gjengjeld blir man høyt ansett og får mange venner. Hvis man prøver å spare litt på gavene, blir man fort stempel som gjerrig, og ens sosiale status synker betraktelig. Hvis man skulle finne på å avvise en gjest, eller prøve å utnytte en sin vert, vil ens sosiale status synke så dypt at man knapt kan vise seg igjen blant andre kaledeere, og man er garantert at ens navn vil bli husket lenge etter ens død.

Fred og gjensidig beskyttelse

En vert plikter å beskytte sine gjester, og gjestene plikter å beskytte sin vert. Gjestene blir nesten regnes som en del av vertens familie. Denne beskyttelsespakten binder sterkere enn ens lojalitet til sitt folk. Så hvis Rifa hadde gitt ly til en kasmenistansk hærfører, og en gruppe kaledeere kom for å drepe ham, ville Rifa være forpliktet til å forsvare hærføreren mot de andre kaledeerne. (I et slikt tilfelle ville det dog være galt av kaledeerne å angripe.) Hvis Rifa ble angrepet av kasmenistanske soldater, ville det være forventet at hærføreren kjempet på Rifas side; hvis han ikke gjorde dette, ville han antakeligvis være den første som ble drept.

Dette er nedfelt i lov, og man risikerer hard straff om man bryter denne loven, i tillegg, selvfølgelig, til den uopprettelige skaden på ens gode navn og rykte.

Vanlige hilsener

Vennskap og høflighet er viktige ting for kaledeerne. Å hilse på riktig måte er viktig hvis man ønsker å unngå sosial isolasjon.

Blant familiemedlemmer og god venner er det vanlig å hilse med klemming og kyss på kinn eller panne, kombinert med lykkeønskninger og velsignelser av typen "Kala velsigne deg", "God helse", "God helse og mange barn", "Fred", etc.

Hvis man er vennlig innstilt, men ikke nødvendigvis venner, kan man gjennomføre et nesekyss; man berører høyresiden av motpartens nese med sin egen, deretter venstresiden, og til slutt høyresiden igjen.

Overfor venner brukes vanligvis klemming, samt de verbale hilsener nevnt ovenfor.

Fremmede blir som oftest hilst med et svakt bukk, etterfulgt av pompøse hilsener som "O fremmede, måtte Kala velsigne deg", "O edle vandrer, måtte Kala velsigne deg med trygg reise og god handel", "O ærede fremmede, måtte Kala skjenke deg lang liv og mange barn", etc.

Også overfor sine fiender skal man være høflig. Man bukker gjerne litt mindre og litt stivere enn overfor fremmede (det er viktig å ikke bukke dypere enn at man til enhver tid kan se hva den andre gjør), men til gjengjeld er man gjerne enda mer pompøs og langtekkelig med de verbale hilsningene, som gjerne kan ende opp med "O høyst ærede handelsmann, hvis kløkt og skarpsinn overgår min fatteevne, måtte Kala velsigne deg og dine varer, og gi deg en trygg reise og god handel. Måtte ditt liv bli velsignet med fred og god helse, og måtte dine etterkommere bli tallrike som sandkornene i ørkenen. Som stjernene på himmelen lyser din karavane i ørkenen, og ditt nærvær fyller mitt hjerte med glede. Måtte hell og lykke følge deg på din sti, og holde den fri for stokk og stein..." Det er om å gjøre å klare å overgå sin fiende i uoppriktige lykkeønskninger, og dette pågår inntil en av partene ikke orker mer, og må gi tapt. Det burde være unødvendig å si at man gjør sitt beste for å unngå å møte fiender.

Nyheter

Straks man har hilst på gjesten, er det vanlig å spørre etter nyheter. Det er alltid verten som spør (gjerne den eldste i teltet, men det er ingen fast regel), "Har dere nyheter?". Gjesten vil da svare, "Ja, gode nyheter." Verten spør så, "Er noen døde? Har noen forlatt oss?", og gjesten svarer, "Nei! Si ikke slikt!".

Man bruker alltid de samme ordene, uavhengig av hvaslags nyheter man har i virkeligheten. Hele ens familie kan være voldtatt og drept, og man vil likevel svare at man har gode nyheter og ingen er døde.

Etter dette vil man lesse av kamelene, stelle i stand te eller kaffe, og kanskje en liten matbit, og sette seg inn i teltet for å prate. Det er da tid for å fortelle de virkelige nyhetene, om hvem som er døde, hvem som har hatt sex med hvem, hvem som har reist på handelsreise, hvem som har blitt svindlet og hvem som har svindlet, hvor det regnet sist, hvor de kasmenistanske soldatene er, hva prisen på ris er for tiden, og alt mulig rart annet.

Hvis man er spesielt kjent med en av gjestene, kan man finne på en unnskyldning for å komme på tomannshånd med vedkommende. Kaledeere flest er nysgjerrige av seg, og vil gjerne komme bort til folk som står og prater, for å høre hva de prater om. De har også en skummel tendens til å blande seg opp i diskusjoner.