Gå tilbake til Verdens skapelse
Gå opp til Top
Gå frem til Lov og moral

Kala og Kaledeerne

Kala

Kaledeerne er Kalas folk. Alle de som følger Kala er kaledeere; det er ikke slik som hos carinterne og furitagerne, at ens nasjonalitet bestemmes av hvem ens foreldre var.

Kala er den eneste gud som finnes; de hedenske gudene som andre folkeslag tilber, er enten ånder, aspekter av Kala, eller de eksisterer ikke i det hele tatt. For en kaledeer er det å tilbe noen annen en Kala en meget alvorlig synd, men man aksepterer dog at ikke-kaledeere tilber hedenske guder. Dette behøver ikke være et tegn på ondskap; som regel skyldes det bare uforstand eller mangel på kunnskap. En god kaledeer vil selvsagt prøve å lære hedningene om det rette tro, men er de ikke villige til å høre, kan man ikke tvinge dem.

De viktigste trekk ved Kala er hennes uuttømmelige visdom, og hennes uendelige kjærlighet og nåde. Hun er ikke som de hedenske gudene, som vender seg bort fra menneskene når man trenger dem mest. Kalas symbol er månen, derfor holdes mange kaledeiske ritualer om natten, i lyset fra månen.

Kala blander seg sjelden opp i menneskenes affærer, og ser ut til bare å gripe inn når det er aller mest nødvendig. Kala vil ikke at menneskene skal være uansvarlige barn, så selv om hun har lovet kaledeerne å hjelpe dem når nøden er størst, kan man ikke regne med å få hjelp uten at man er villig til å ofre noe selv.

Alle mennesker er like for Kala, men hver enkelt har sine spesielle styrker og svakheter. Når kvinnen er utvalgt til å være den som styrer, er det fordi det er hun som er best egnet. På samme måte er det mannens oppgave å beskytte familien mot vold og andre trusler, og å utføre det tunge arbeidet som krever muskelkraft.

Kalas Pakt

Kalas Pakt danner grunnlaget for religionen, og for lov og moral. Den er vanligvis gjengitt som følger:


Jeg, Kalnatiqa al-Faraja, Kalas ydmyke datter, har hørt meget om Kalas Pakt, og selv sett den skrevet i mange forskjellige skrifter, med mange forskjellig ord. Men Kala har velsignet meg med mange rike år, og ledet meg mot opprinnelsen av Hennes ord, og jeg gjengir her ordrett det som den skriftlærde Kalaqa (måtte Kalas engler synge for hennes sjel!) selv har skrevet av fra teksten til Kalrafa (måtte hun finne hvile i Kalas favn!), som har hørt ordene fra Kalkalih (måtte Kalas kjærlighet fylle hennes sjel!), som selv hørte fra leppene til profeten Kalinanna (Kala velsigne henne!) at da Kala åpenbarte seg Folket, var hennes ord disse:

"Dhurriya, dere roper på meg i redsel og frykt for Slangen og dens verk, slik et barn roper på sin mor om natten. Dere er mine barn, mitt Folk, og jeg vil inngå en Pakt med dere, så dere aldri mer behøver å føle frykt, eller lide nød. Vit at livet i verden er min gave til dere, og denne gaven vil bringe dere både sorg og glede. Det er mitt ønske at dere benytter denne gaven slik dere selv ønsker. Dette er min gave til mitt Folk, og det jeg har gitt, skal ingen andre ta. Del derfor gaven i fred, og bruk den ikke mot hverandre.

Dere er mitt utvalgte Folk, men dere er ikke alene. De dere deler verden med har fått andre gaver, og jeg elsker dem like høyt. Ta derfor ikke fra dem mer enn dere behøver.

Ta imot gaven og ansvaret, og vit at jeg er nær og vil hjelpe dere når nøden er størst. Dette er min Pakt."


Den utbredte tolkningen er at alle som tar del i Kalas Pakt, er kaledeere, og kalede-erne er Kalas Folk. Rent konkret blir man innlemmet i Pakten under navnegivingsritualet (oftest ved fødselen) ved at man salves mens Paktens ord gjengis. Den grunnleggende moralske læresetningen i Pakten er at man er fri til å handle slik man ønsker, så lenge man ikke benytter friheten til å innskrenke andres frihet. Forbudet mot tvang ligger derfor dypt i den kaledeiske moralen.

`De dere deler verden med' regnes oftest for å være dyrene og plantene; de er en ressurs som kan utnyttes, så lenge man ikke tar mer enn nødvendig. Andre mennesker blir vanligvis regnet for å ha en slags mellomstatus--man tenker vanligvis at de har fått samme gave som oss, og at de skal behandles deretter. Enkelte mener at livet og friheten er en del av Pakten, og hvis man ikke tar del i Pakten og oppfyller forpliktelsene, så får man heller ikke del i rettighetene.

Tre religiøse retninger

Det finnes tre religiøse hovedretninger blant kaledeerne. Den eldste av dem, Faraji, er oppkalt etter den viktige profeten og filosofen Kalnatiqa al-Faraja, som for omtrent 1500 år siden samlet og formaliserte de viktigste prinsipper innen kaledeisk tro og moral. Den andre oppsto for rundt 700 år siden, blant tilhengere av profeten og mystikeren Khafiya bint Mulayka al-Kalan, og kalles Khafi. Den yngste retningen, Rashadi, ble dannet av profeten Umm Rashada, som levde på samme tid som den Store Krigen og Taluqa. Kaledeerne liker å ha meninger om ting, og dette gjelder også i religiøse spørsmål. Alle har gjerne litt forskjellige oppfatninger, men de fleste føler seg hjemme i en av de tre retningene, eller en underretning.

Faraji

Faraji er som nevnt den eldste retningen. Tilhengerne liker gjerne å påstå at Faraji er den opprinnelige kaledeiske troen, og dermed nærmest Sannheten. De andre mener selvfølgelig at man jo har lært mer om Kala opp gjennom tiden, og at Faraji derfor bygger på et foreldet bilde av Kala og verden.

I følge Faraji er livet en gave fra Kala, som vi har fått til glede for oss selv, og ikke for å behage Henne (selv om Hun ganske sikkert finner stor glede i at vi er lykkelige). Meningen med livet er derfor at en selv, og alle andre, skal leve lykkelige liv. Hva som er `glede' og `lykke' varierer litt fra person til person, men de fleste er enige om at det innebærer en blanding av positive og negative opplevelser, og at utfordringer og problemer som må løses er en viktig del av livet. Den perfekte lykke er altså ikke å ligge i skyggen under en palme på en silkepute og bli matet med druer av fire store negerslaver med oljeglinsende hud. (Ihvertfall ikke hvis man gjør det for ofte...)

Faraji-moral bygger på at godhet er å hjelpe andre (og seg selv) til lykkelige liv. Ondskap er det motsatte; å ikke hjelpe, eller å aktivt gå inn for å ødelegge. Ofte er ikke skille mellom godhet og ondskap så klart; en gjerning som bringer glede til noen kan samtidig være til skade for andre. Det er da opp til den enkeltes samvittighet å veie det onde mot det gode og finne ut hva som er rett. Ifølge Faraji er det enhvers plikt å gjøre gode gjerninger, og avstå fra onde, og dermed bringe glede både til seg selv og andre. En uselvisk handling er en belønning i seg selv, men man kan også regne med at man etter livets slutt vil bli stilt til ansvar for sin oppførsel.

Ekteskap forekommer nesten aldri hos Faraji. Faraji mener at en så permanent og innskrenkende binding kun er passende i helt spesielle situasjoner, som kun et fåtall mennesker vil kunne oppleve. Mange farajier og khafier tilbringer likevel nesten hele livet sammen, uten å gifte seg, eller de inngår uformelle pakter om å ta vare på hverandres barn hvis den ene skulle falle fra.

Sex gir nytelse for både kropp og sjel, og er derfor av det gode. Det samme gjelder god mat og drikke, vakker musikk, deilige dufter, og annet som bringer velvære og nytelse. Faraji-tilhengere setter derfor stor pris (enda mer enn andre kaledeere) på godt krydder, søtsaker, roseolje og andre duftende oljer. Folk som bringer glede til andre, for eksempel massører, prostituerte, tam'anaer, tjenere, musikere, diktere og kunstnere, nyter stor respekt og høy status hos Faraji.

Faraji-retningen er mest utbredt i sentrale deler av Kaldoc. Faraji har tradisjonelt sett vært dominerende ved hoffet, og politiske avgjørelser har derfor stort sett vært i tråd med Faraji. Khafi har alltid vært bekymret for hva som ville skje hvis Rashadi fikk for stor innflytelse, og omvendt, mens Faraji-politikk som regel har vært akseptabel for de fleste.

Faraji har tapt mange tilhengere i løpet av den kasmenistanske okkupasjonen.

Khafi

Khafi er den minste av de tre retningene, og har sin største utbredelse i sør. Ifølge Khafi-filosofien er vår verden adskilt fra Kala med en slags vegg, og det høyeste målet i livet er å gjøre denne veggen så tynn at man blir gjenforenet med Kala. Det finnes to måter å bryte ned veggen på; den ene er gjennom meditasjon og askese, og den andre er ved å oppnå en fullkommen forståelse av verden gjennom kunnskap og visdom. Det er vanlig å kombinere de to metodene.

Ivrige khafier samles gjerne i en orden, der man i felleskap søker mot gjenforening. Hver orden ledes som regel av en læremester (eller flere), som har kommet langt på sin vei mot Kala. For mindre ivrige khafier blir veien gjerne et mål i seg selv, og de vier livet sitt til vitenskapelige aktiviteter.

Når det gjelder moral, er Khafi langt på vei enig med Faraji, men legger mindre vekt på det. De fleste mener likevel at sjelen kan bli forurenset av Haÿya hvis man gjør onde gjerninger, og det forhindrer selvfølgelig en forening med Kala. På den annen side mener enkelte at for å forstå verden fullt ut, må man også forstå det onde. Dette har ført til at en del ekstreme khafier bedriver aktiviteter som ikke-khafier ikke setter særlig stor pris på.

Khafi er svært opptatt av å finne det hellige i sine omgivelser, for å lære av/om det. Det vil si at de ofte drar på pilegrimsferd til hellige steder, eller reiser for å møte hellige mennesker--fremst blant disse er selvfølgelig yad'Kala. Det kan også være så enkelt som å sitte og meditere over en stein, eller en plante--hellighet finner man overalt, i varierende grad. På denne måten håper man å lære Kala å kjenne--en viktig forutsetning for å kunne nærme seg Henne.

Khafi har aldri vært en særlig politisk bevegelse; så lenge de har hatt fri anledning til å utøve sine mystiske ritualer, har de fleste khafier vært godt fornøyd med å overlate styringen til andre. Mange khafier mener dessuten at yad'Kala taler Kalas Ord, og at man heller burde høre på henne istedenfor å bedrive politisk intrigemakeri.

Som hos Faraji er ekteskap forholdsvis sjelden. Khafi mener at et menneske som vil oppnå enhet med Kala, alltid må sette Kala høyest, og det kan man ikke når man lar seg binde til et annet menneske.

Rashadi

Rashadi er den yngste av retningene, og er den som har hatt sterkest vekst de senere årene (mest på bekostning av Faraji). Den er utbredt over hele Kaldoc, men er dominerende i nord.

Rashadi mener at menneskets fremste mål er å behage Kala. Dersom man behager Kala, vil Haÿya bli svekket, og dersom man trosser Kala, blir Haÿya styrket. Den enkelte har dermed at mye sterkere ansvar overfor felleskapet, fordi ens tanker og handlinger også har en indirekte konsekvens-hver eneste onde handling og tanke styrker Haÿya og dens undersåtter. Den Store Krigen er selve skrekkeksempelet på hva som kan skje; der nådde ondskapen slike høyder at Haÿya selv våknet opp og viste seg for verden. For dagens rashadier er det naturlig å tenke at den kasmenistanske okkupasjonen har liknende årsaker. Merk forøvrig at det på ingen måte er snakk om noen slags guddommelig straff (eller belønning), alt dette er naturlige konsekvenser av ens handlinger.

Som nevnt, ble Rashadi-retningen innstiftet under Sawaad'harb--Den Store Krigen. I tiden før Krigen levde dronningen, hoffet og folket i ufattelig luksus. Profeten Umm Rashada hadde lenge vært kritisk til dekadansen og korrupsjonen, og da Krigen brøt ut ble hennes mørkeste forutsigelser oppfylt. Umm Rashada mente at oppblomstringen av ondskap som førte til Sawaad'harb skyldtes mangel på respekt for Kala, og at det nye livet i ørkenen, etter Taluqa, der man gir avkall på sine lyster for å tjene Kala, vil hindre at noe liknende skjer igjen.

Rashadi spilte en avgjørende rolle i formingen av det nye nomadesamfunnet etter Krigen, men har senere mistet mye av sin makt. Av og til har det vært oppblomstringer, og etter at kasmenistanerne invaderte har Rashadi vært på fremmarsj igjen. Mange føler at Faraji-læren sine ord om å glede seg over livet passer dårlig inn i en hverdag bestående av okkupasjon, tørke, blod, sult og nød, og kasmenistanernes overmakt er for stor til at man gå til kamp mot dem direkte. Rashadi-læren, derimot, bringer håp om at hvis man lever et godt og moralsk liv, og behager Kala, så vil det onde forsvinne. Dessuten gir et liv viet til å tjene Kala mening uavhengig av om man er okkupert og undertrykket eller ikke.

Rashadi mener--i motsetning til Khafi og Faraji--at ekteskap er noe de fleste bør satse på, fordi man da legger bak seg sin lekende ungdom, og går inn i en mer alvorlig og stabil fase i livet, der man i større grad kan fokusere på Kala. Hvis man flyr rundt og forlyster seg hele livet, er det jo tydelig man setter sin egen glede fremfor Kala, og det er jo ikke bra. Ekteskapet derimot, symboliserer en ren kjærlighet som overgår selv døden--et klart symbol på Kala. De fleste rashadier mener likevel at man ikke kan gjenkjenne den sanne kjærlighet uten å ha eksperimentert litt først, derfor har de ingenting imot litt løssluppenhet før man gifter seg. En ny underretning av Rashadi, de såkalte nyromantikerne, er uenige i dette, og mener at forlystelser skal komme som et naturlig resultat av den rene kjærligheten, og ikke omvendt.

Faraji lar det være opp til den enkeltes samvittighet å avgjøre om noe er rett eller galt. Umm Rashada mente at dette var galt, fordi det er altfor lett for at egeninteresse vinner over samvittigheten. Man må derfor ha et klart sett med regler, for å veilede samvittigheten. Disse reglene kalles qaanuwn, og det finnes mange forskjellige av dem, utarbeidet av prestinner og profeter; den mest kjente er selvfølgelig den som Umm Rashada selv skrev ned.

Rashadi har lenge ønsket sterkere politisk innflytelse. Blant hovedsakene deres er innføring av nye, strengere lover som er i tråd med religiøse retningslinjer.

Sjelen

Alt levende har en udødelig sjel. Sjelen eksisterer i en egen sfære, på det stedet som tilsvarer stedet hvor det jordiske legemet befinner seg. Stjernene man ser på himmelen er sjeler, men mange sjeler er så svake eller så langt borte at de ikke er synlige.

Legemet er den jordiske boligen til sjelen. Sjelen og legemet påvirker hverandre; sjelen styrer legemet, men blir samtidig påvirket og endret av livet på jorden. Legemet er bundet av fysiske begrensinger og fysiske behov. Det er i stand til å handle uten en sjel, men det er hverken godt eller ondt; legemet er fullstendig styrt av sine instinkter og drifter, og har ingen egen vilje.

Sjelen har fri vilje, og kan således velge å vende seg bort fra Kala, og begå onde handlinger. Sjelen handler gjennom legemet, men ikke alle legemer er like lett styrt; en plante er nesten umulig å styre, mens et menneskelegemet egner seg godt for å bli styrt av en sjel.

Fødsel

Ved fødselen blir sjel og kropp bundet sammen. Ikke lenge etter fødselen holdes det et navnegivingsrituale, der den nyfødte blir velsignet og salvet, som opptar den nyfødte blant kaledeerne, og gir ham eller henne et navn. Normalt er det prestinnen som gjennomfører ritualet, men i nødsfall kan hvem som helst gjøre det. En hedning som går over til den rette tro, gjennomgår samme ritualet i voksen alder.

Død

Så lenge en skapning er levende, er sjel og legeme bundet sammen. Når legemet dør, blir dette båndet brutt, og sjelen flakker fritt omkring, inntil den funnet og tatt med av dødsengelen.

Kaledeere flest er langt mer opptatt av livet enn av døden, og det er ingen som har noe definitivt svar på hva som skjer med sjelen etter at den er hentet av dødsengelen. Enkelte mener den blir hentet til Dødsriket, eller til Kala, mens andre påstår at sjelen blir brakt tilbake til verden for å oppleve et nytt liv.

Av og til blir sjelen værende igjen blant de levende, vanligvis når legemet har lidd en voldsom død, og den kan da ta form som et gjenferd. Gjenferd føler ofte at de har noe ugjort i de levendes verden, som de vil prøve å rette på etter sin død, som regel forgjeves.

Gjenferd er dypt ulykkelige, og endel er også onde og hevngjerrige, og kan forårsake mye skade. Det er derfor viktig å sørge for at alle sjeler blir sendt trygt vekk fra de levendes verden.

Å ta liv

For å være sikker på at sjelen ikke blir hengende igjen blant de levende, er det viktig å ta liv på riktig måte. Planter, som ikke har noen klar overgang mellom liv og død, er det ikke så farlig med, men for mennesker og dyr er det meget viktig. Kroppen skal alltid drepes ved blodsutgytelse, og på en minst mulig smertefull måte. Gode metoder er å skjære over strupen, eller stikke en kniv i hjertet.

Man skal deretter påkalle Kala, og be henne sende dødsengelen for å hente sjelen. Dette må gjøres uansett om det er snakk om planter (for eksempel ved høsting av korn), dyr (ved slakt) eller mennesker (i krig, eller ved drap eller mord).

For mennesker er det vanlig å brenne liket, eller på annen måte sørge for at det forsvinner raskt. Dyr drepes som oftest for at man skal spise dem, hvis ikke skal de brennes på samme måte som mennesker.

Bare i én situasjon skal det gjøres annerledes. Onde mennesker, som tilber Haÿya, bør ikke drepes slik at sjelen unnslipper kroppen. Man kan da risikere at sjelen fortsetter sine onde gjerninger, eller verst av alt: At sjelen ender i Haÿyas klør. Helst bør man få kompetente personer til å gjøre dette, men skulle man bli nødt til å gjøre det selv, er det generelle prinsipp at kroppen skal bevares på best mulig måte: Personen bør drepes med kveling eller gift, kroppen bør helst balsameres og oppbevares forsvarlig (man kan riktignok nøye seg med å begrave kroppen, da helst i en myr (hvis man skulle være så heldig å ha en i nærheten)), og de rette ord fremsies for å holde sjelen fanget.

Drømmer

Så lenge sjelen er bundet til legemet, er den som regel ikke bevisst sin eksistens i den sjelelige sfære. Alle sanseinntrykk kommer fra legemet, og alle handlinger utføres gjennom legemet. Men av og til, spesielt hos enkelte personer, kan det skje at sjelen "våkner opp", og sanser den sjelelige istedenfor den jordiske sfære. Dette oppleves omtrent som en drøm, bortsett fra det som skjer der er virkelig; man kan bli skadet, og man kan bli drept.

En slik "virkelig drøm" kan ofte gi viktig kunnskap; Kalas engler kommer gjerne med budskap i slike drømmer. Kun få mennesker opplever en slik drøm i løpet av livet.

Skjebne

Svært mange kaledeere er av den oppfatning at de store begivenhetene i livet--krig, død, kjærlighet og så videre--er styrt av skjebnen. Ifølge mytene har skjebneengelen Marad'akh en stor skriftrull der alle de store begivenhetene som skal skje er skrevet ned; den som har navnet sitt i skriftrullen har ingen mulighet til å slippe unna sin skjebne.

Astrologene har gjort det til en vitenskap å prøve å tyde tegn på himmelen for å finne ut hva som står skrevet i Marad'akhs rull, og profetene ser syner som forteller dem om fremtiden. Ofte er disse profetiene vanskelige å tyde, men det er ingen tvil om at mange av dem har vist seg å være riktige.

Enkelte filosofer benekter at skjebnen kan eksistere, og mener den er i strid med den frie viljen som Kala selv har talt om, men det er nok likevel ganske mange kaledeere som prøver å bestikke Marad'akh til å gjøre noen små endringer i skriftrullen sin...

Ofring

Ettersom Kalas kraft er uendelig, er det meningsløst å ofre til henne slik hedningene ofrer til sine guder. Man ofrer heller for å vise sin store kjærlighet til Kala. Det vanligste offer er rett og slett bønn; at man bruker av sin tid til å tenke på Kala.

Hvis man ønsker å gjøre noe litt ekstra, plukker man ut en ting som man er spesielt glad i, noe som virkelig betyr noe for en, og ofrer den ved enten å brenne den, eller ved anonymt å gi den som gave til noen som trenger den (gjør som du tror Kala vil at du skal gjøre). Det sier seg selv at man ikke kan ofre noe som tilhører en annen (med mindre eieren ønsker det, selvfølgelig), derfor skal man ikke ofre levende vesener, ei heller skal man drepe for å kunne ofre kroppen.

Kala er en nådig gudinne, og vil gjerne hjelpe menneskene, men man kan ikke regne med at hun skal løse alle ens problemer; Kala hjelper den som hjelper seg selv. Når man derimot virkelig trenger hjelp, skal man vise dette ved å gi et stort offer, og Kala vil så gi den hjelp hun føler at man behøver. Det største offer man kan gi er sitt eget liv.

Spesielle ånder

Djinn
er et åndevesen som kan ta fysisk form på jorden. Selv om de ikke er onde, kan de være veldig uberegnelige og farlige. Mange av dem er tro mot Kala, men enkelte er hedninger, eller fornekter eksistensen av en gud.
Efrit
er også et åndevesen, slik djinnen er. Efritene er onde, og har ofte groteske kropper, men de kan være like uberegnelige som djinnene; møter man dem på en god dag, kan de være særdeles hjelpsomme og vennlige, men ellers er de ofte ondskapsfulle eller voldelige.
Sheytan
er en spesielt ond og utspekulert type demon. Sheytanene er Haÿyas vesener, og de kan ta form som vakre mennesker eller grufulle vanskapninger. Deres oppgaver er ofte å friste eller mislede menneskene.
Ghoul
er en laverestående type demon. De er ikke særlig smarte, og ofte må det være en sheytan i nærheten for å se til at de gjør det de skal gjøre. Slik som sheytanene er også ghoulene Haÿyas vesener, og de blir som oftest satt til enkel, fysisk og destruktivt arbeide; vold eller ødeleggelse.
Englene
er Kalas tjenere og sendebud. De kan ta mange former, men vanligvis er de kledd i menneskeskikkelse. Blant de mest kjente er den svartkledde krigsengelen Zabaana, som leder kampen mot Haÿya; dødsengelen Narkhal, med sitt lange hvite hår og sin store sekk, som henter de avdødes sjeler; og fruktbarhetsengelen Ishaar, oftest sett som en høygravid kvinne.