Gå opp til Top
Gå frem til Kala og Kaledeerne

Verdens skapelse

Før tidenes morgen vandret Kala i Mørket. Hun sang, for hun var lykkelig og fylt av glede, og Universet formet seg rundt Hennes sang.

Av rød krystall formet hun en sfære, og opp av den steg høye fjell og endeløse sletter, dype daler og veldige klipper. Kala kalte sfæren Jorden, og hun lot vann renne ned fra fjellene og utover slettene, og hun skapte luft og skyer.

Overalt hvor hun trådte dukket det opp små ånder. Åndene frydet seg over hennes sang, og de fulgte etter henne. Kala ledet dem rundt over hele Jorden, og viste dem det hun hadde skapt. Men noen av åndene fant slik glede i fjellene, slettene og vannet, at de ba Kala om ikke de også kunne få bli en del av Jorden.

Da formet Kala en ny sfære, utenfor den forrige, av blå krystall, og i den festet hun et stort lys, som skulle lyse over Jorden. Hun førte åndene utenfor den nye sfæren, og bød dem bo der. Åndene ble synlige på Jorden som små lys som dekket himmelen. Så skapte hun kropper til dem, og Jorden ble fylt av planter; tang og tare, blomster og gress, busker og trær og kaktus.

Andre ånder, som hadde villet bli lengre hos Kala, så hvor fornøyde plantene var, og spurte om de også kunne få kropper. Da formet Kala en sfære av grønn krystall utenfor de to første, og hun skapte kropper til åndene; fisker og fugler, sauer, kameler, rovdyr og andre dyr.

Fremdeles var der ånder som danset i Kalas fotspor, og hun var bekymret, for hun hadde ønsket at alle ville ta del i Jorden, og bringe den til live. Men åndene elsket Kala høyt, og ville ikke forlate hennes nærvær. Hun forklarte dem da at uansett hvor langt vekk de dro, ville hun alltid være i nærheten. Åndene ble beroliget, og Kala viste dem den plass hun hadde tiltenkt dem, som de fremste blant alle skapningene.

Hun vevet så et teppe av silke, utenfor de andre sfærene, og laget et bosted der. Åndene, alle unntatt noen få, samlet seg der, og Kala skapte kropper til dem; menneskene, og de andre som likner på dem.

Kala laget så en ny sfære av blader utenfor menneskenes bolig, og her samlet hun de siste åndene, de som ikke ønsket noen kropp. Så lukket hun universet inne i en sfære av svart krystall.

Innerst i universet, innenfor den røde sfæren skapte Kala et sted vakrere enn noe annet hun hadde skapt, for at de som var trøtte av livet kunne hvile lykkelig der inntil tidenes ende.

Blant åndene var det en som het Haÿya. Den var blant de eldste og mektigste, og mange av de andre åndene hørte når den talte. Da Haÿya så alt Kala hadde gjort for menneskene og de andre, ble den fylt av misunnelse og hat. Forkledd som en slange dro den til hvilestedet som Kala hadde skapt. Skjønnheten fylte den med raseri, og Haÿya brukte sin kraft til å ødelegge det Kala hadde skapt.

Haÿya samlet så sine allierte og bygget en ondskapens festning hvor de kunne dyrke sitt hat og konspirere mot menneskene og Kala.

Haÿya hvisket onde ord i øret på menneskene, slik at de ble misunnelige og hatet hverandre. Menneskene ville ikke lenger dele med hverandre, og enkelte laget våpen og begynte å drepe og stjele. Ondskapen og hatet gjorde at menneskene begynte å frykte skumringen og natten som hadde hersket på Jorden til nå.

Kala laget da et stort lys, som hun kalte Solen, og satte det på himmelen. Men Haÿya fordreide Solen og gjorde den sterkere, slik at den brant vekk plantene og kokte vannet. For å bøte på dette gjorde Kala det slik at Solen bare lyste halvparten av tiden, og dette ble kalt dag. Om natten lyste Månen, det milde og svake lyset, slik som før.

Mange lot seg lokke av Haÿyas sukkersøte ord, og de vendte seg bort fra Kala. Og Haÿya skapte forvirring blant menneskene, og gjorde det slik at de ikke kunne forstå hverandre når de snakket, og gav dem forskjellige vaner og normer, slik at det som var en vennlig hilsen for en, ble en blodig fornærmelse for en annen. Menneskene utkjempet store kriger og la land øde, og det var stor nød og ulykke på Jorden. Men Kala lovet sine skapninger at hun aldri ville vende seg bort fra dem, og at hun ville hjelpe dem når nøden var størst, og kjempe på deres side når de trengte det mest.