Gå frem til Øyfolkets Samling
Gå opp til Top
Gå tilbake til Jegerfolkets Konge

Heksesteinen

Høstlaiv 1996

Spillet foregikk i Carintia og var laget av Trond Magne Solberg, Kjetil Støren, Sandra Larsen, Asbjørn Isaksen og Thomas Hagen. Omtrent 50 stykker spilte sammen på Teletun på Askøy. Også Røde Kors hytten var leid til Riddergård.

Navnet henspeiler på et uhell noen av ungdommene i bygda hadde før laiven begynte. De fant noen gamle papirer som så spennende ut, og utførte det underlige ritualet de beskrev. Dette førte til at en gammel heksestein knakk i to. Mange lokale legender gikk om steinen, og dette satte i gang spillet.

Fra Ratatosk:

Spill-lederne før spillet:
"Spillet vil foregå i lenet Le Querve, et lite sted i Etrivia, nær grensen til Lombedoc. Lenet, som ikke er av de største, er underlagt Ridder Hubert la Farouelle som bor på stedet, like ved gårdene Heim og Garden. Ridder Hubert, en mild og folkekjær hersker, har forvaltet lenet i seksten år, siden svogeren, Osric Bourges, tragisk døde i krigen mot kasmenistanerne. Stedet er kjent for å være fredelig, det går åtte firkløvere på et rykte om en landeveisrøve. Under spillet vil innbyggerne feire høstfesten, til ære for Samosata og hennes datterdatter Diapa, for å takke for året som er gått og be om gudenes velsignelse inn i det nye."

Noen som kjenner seg igjen? Ikke det? Vel, vel Le Querve viste seg å være et hekse og smugler reir, den gode ridder Hubert hadde vel ikke sitt helt på det tørre. Fredelig? Nei, ikke helt. Lenet er nå kjent som stedet med evig vinter. Med glimrende arrangement! Takket være Trond Solberg, Kjetil Støren, Sandra Larsen, Asbjørn Isaksen og Thomas Hagen.
-Anita-

Jeg er alene. Rommet er fylt av mennesker, min sønn sitter ved siden av meg på benken, men jeg er like alene som om jeg hadde vært i en mørk skog eller på en snødekt fjelltopp. Alle blikk hviler på meg, jeg klamrer meg til stoltheten og arrogansen min. Jeg ser meg avslappet omkring, lener meg bakover på benken som var den mitt kongerike. Alt håp er ute, de har fått avtalen som avslører at jeg vil gjøre våpenhandel med jegerfolket. Drageridderen og Emya Rim-ridderen passer på meg mens Grev Etienne er ute å diskuterer bevismaterialet med magistraten. William Paine, min beste ridder, ligger dødelig såret. Rotenstoch, min eminente rådgiver, er død. Som et siste desperat forsøk på å så splid blant mine fiender nevner jeg de magiske skriftene, som jeg har hørt rykter om at drageridderen skal ha. Han protesterer kraftig, og benekter alt. Emya Rim- ridderen motsier drageridderen, han vet at han har disse papirene. Håpet våkner i hjertet mitt. Krangelen mellom de to blir mer og mer opphisset, og det ender med at de går ut for å duellere. Triumferende blir jeg sittende, ubevæpnet, mens jeg hører dem drepe hverandre utenfor. Så kommer William Paine tilbake, plutselig frisk igjen - som ved et under.
Grev Miloch - Magnus Alvestad

Stemningsrapport på nettet

"Var det du som la blomstene på graven, Kaia?" Tonjes myke, syngende stemme dro meg tilbake til den andre siden. Blikket mitt møtte Kaias. De store øynene hennes hadde en glans jeg ikke hadde lagt merke til tidligere. Hun nikket bekreftende. "De var foreldrene mine. Noen drepte dem i skogen her." Det ble kaldt rundt meg. Jeg merket at tårene laget striper på de skitne kinnene mine. Det var Kaias foreldre jeg hadde drept. Iskald og beregnende hadde jeg ofret dem til Irkael, for å styrke min egen posisjon. Jeg visste at jeg ikke kunne nå "henne" - denne delen av meg selv - herfra. Herfra kunne jeg bare bevege meg mellom de to dagverdenene. Jeg kunne bringe bud fra trærne og blåklokkene som snakket gjennom meg til de døve - de som ikke kunne høre stemmene. Men "hennes" verden kunne jeg ikke nå før det ble mørkt. Og når mørket kom var jeg sjanseløs - da ville hun og jeg forenes til den de døve kalte Inga. Tonje strøk meg over håret og nynnet melodien sin. Lille Tonje. Hun måtte aldri få vite det...
Inga - bygdetulling, sektleder og seriemorder (Anita)