Verdens skapelse -- For de spesielt interesserte

Ved tidenes morgen føder Sardona Patras, og med ham verden, og med den de to første menneskene, Barr og Una. Disse er pålagt å befolke verden, å gjøre den et sted til gudenes ære og velbehag og forvalte alle dyr og planter under solen og månen. Som menneskene formerer seg vil alltid noen søke hen til det der byr gudene imot, og ved tidenes ende vil disse villede verdens folk. I de dager hvor intet vesen kjenner de sanne gudenes veier vil Samosata kalle de døde opp fra sine saler, og starte Dansen. Under denne dansen river hun Patras, og med ham verden i biter. Atter føder Sardona verden, og det hele tar til igjen. Menneskenes mål i dette er at for hver gang minske de frafallenes tall, så verden en gang kan bli et rent sted der vil bestå, og de der lever i den kan oppnå den ytterste innsikt og erkjennelsen av gudenes godhet.

Sardona, verdens skaper fødte i begynnelsen sin bror og ektemann Patras. Disse så ned på de to første livløse menneskene og følte medynk med dem. Sardona skjenket dem sjelens og tankens kraft. Patras gav dem ilden som brenner i hjertet og driver dem, og deres søster Samosata velsignet dem med at ved livets ende søke tilflukt i hennes fang. Dog, Barr og Una var uten de drifter der behøves for at verden skulle bli et sted hvor menneskene ferdes. For at lære dem dette avlet Patras og Sardona tvillingene Larissa og Luccerus, der gir lyst til at spire og gro, der gjør frø til korn og sæd til barn. Ved dette ble folket mange. De begav seg ut i verden for å utføre sin gjerning, men hvor enn de gikk møtte de tørke og storm, rovdyr og sult. I sin sorg og fortvilelse vendte de seg til gudene med bønn om lærdom og beskyttelse, og gudene hørte dem. Av de ville marker skapte de Boiai, som lærte dem å jakte og som lærte dem å samle hjorder og ferdes trygt i ville land. Av de åpne sletter og trygge steder skapte de Parnos, som lærte dem å bygge hus og holde åker, som gav dem ilden til å være menneskets venn og vern.

Menneskene ble mange og la verden under seg, de delte seg i flokker og dro hver til sin kant. I disse tider vandret gudene på jorden og hadde samkvem med menneskene. Dovv het en mann som ledet sitt folk, stolt var han, og mektig av vekst, men en make ville han ikke ha. Ingen så han som verdig til å late sitt frø i, for hans mor var Larissa. Etter lang søken fant han kun en der kunne tilfredsstille ham, og i sitt hovmod kalte han Samosata til sitt leie. Tolv år tilbrakte hun der, og skjenket ham tre barn. Hans sønner het Telos og Fokos. Hans datter Hypata. Etter tolv år forlot Samosata Dovv, men av di dette var mot hans ønske tvang han henne til å love å aldri røre deres barn. Telos ble en stor jeger og modig i all sin ferd. Fokos ble bonde, og hver vår kunne han bryte nytt land for å fø sitt folk. Hypata ble mor til mange og lærte alt sitt avkom å ære gudene.

Etter tolv ganger tolv år var de alle trette av verden. De gikk til sin far for å be ham om lov til å reise til Samosatas saler. Dovv fortalte dem om deres opphav, og det løfte han hadde tvunget av deres mor. Stor var deres sorg og fortvilelse.

Hypata svor at aldri mer føde et barn, og aldri mer skulle noen kvinne gjøre dette fra den dag uten smerte, for hadde ikke menneskeslekten vokst seg stor nok? Var det ikke så at kom det flere til nå ville frende spise frende for å finne føde? Var det ikke så at en dem som skulle nyte livets gleder i rettferds navn først burde overkomme skapelsens smerte?

Fokos sorg var dog større, og ved dette svor han å hjemsøke menneskene til tidenes slutt med sult og sykdom, for at la dem alle i et øyeblikk be hans mor om velsignelse. For som smerten var disse søskens lodd skulle også dette lodd falle på hver og en etter denne dag.

Telos kjente dog ikke sorgen som sine søsken, over ham kom det første raseri. Styrt av denne kraft rente han sitt ufeilbarlige spyd i sin fars bryst, og ved dette ble han den første morder. Ved sin fars blod sverget han å alltid oppildne bror til å søke brors liv, så de med hat og frykt gir hverandre den velsignelse han for evig er fornektet.

Hypatas første barn var en datter, hvis far var Luccerus. Hennes navn var Diapa. Diapa så med stor sorg på sine onklers handlinger, for hun elsket alle, være seg menneske, dyr eller den minste blomst, og over dem alle de tre som utgjør alt. Frykt og hat var henne ukjent. Sorg og smerte viste hun ikke av. Tolv ganger tolv år satt hun ved siden av sin bestemors dør, Samosatas dør. Tolv ganger tolv år gråt hun over menneskenes skjebne. Tolv ganger tolv år ba hun om at menneskene måtte befris fra den vanskjebne som hadde rammet dem. Til sist kom hun for Samosatas trone, og ved denne svor hun at så lenge det fantes et menneske som så den velsignelse døden var ville hun hjelpe det å finne ro i døden og fryktløst søke veien til salene som skal stå til verdens ende. Velsignet være det menneske der ledes på skyggestien av hennes sikre hånd.

Fokos var i sin ungdom en mann som æret gudene meget, og en vår tilbrakte han med Larissa på de spirende marker. Av dette møtet kom en datter, Gelasie, hvis skjønnhet var kjent over hele verden. Aldri så man henne uten ved de steder hvor vakre blomster vokste, og hvor klart vann rant. Alle hennes offer var ved forbønn om at verden måtte bli et vakkert sted å leve.

Med henne avlet Patras en datter. De gav henne navnet Alalia. Alalias hager bugner alltid av frukter av alle slag. Den unge mø grunnet ofte over hvorledes alt henger sammen og løses opp. Hun så vår og høst komme, mennesker elske og hate, frukten modnes og råtne. En vakker vårmorgen fant hun en tønne av sin kjæreste frukt, den søte druen, der ikke lenger var druer, men en velsmakende vin. Denne gav henne innsikt i alle de ting hun før hadde funnet uforklarlige, og ved denne drikk vant hun udødelighet. Hun så mennesker forbrødres ved hennes bord. Hun så poeter og musikere forme de vakreste viser. Hun så filosofer utlede sannheten og elskende finne sin hjertens glede, og hun så at all den vin som brygges i hennes navn vil føre til alt godt, for sannheten kan skues i rusen.

Verden

Verden, som Sardona fødte den, er en stor flate. Over henger himmelen som et firmament av fløyel. Under dette firmamentet satte Patras solen og månen til å lede verdens folk og gi dem lys. Over himmelen har gudene sete, og fra deres strålende saler sees lys som stjerner. Fra dette sted ser de ned på menneskene og velsigner dem i deres gjøren og laden.

Under verden ligger de dødes saler. Til disse kommer man på skyggestien, frem til elven Eber, skapt av Diapas tårer. Denne grensen slipper ingen over uten ved Samosatas bud, eller om de ferges over av hennes tre sendebud Telos, Fokos og Diapa. Ved Samosatas trone av negler og hår, i saler av grått, hvor en kald tåke alltid ligger over gulvene. Der venter de døde på dagen hvor Eber skal tømmes i alle verdens elver og bekker som blod. Dagen hvor døde menns negler skal bli sverd og buer. Dagen da de atter en gang for en stakket stund skal få se sol og måne. Dagen da de skal stå opp og legge verden øde. Dagen da gudene skal la solen og månen falle til marken som kuler av ild og is og stjernene vil regne som dråper av etsende gift. De dødes saler er et sted hvor intet annet enn de døde sjeler er, selv ikke tiden.

Dragen

Ingen av gudene så seg mektige nok til å måle krefter med henne unntatt to. Han alle trodde gledet seg over denne ødeleggelsen, Telos, for dette var ikke en krig etter hans hjerte, dette var ikke en krig hvor raseriet og vreden viste seg på ærens mark, men døden snek seg frem i måneløse netters mørke, hvor giften og løgnen drepte de beste og de tapre falt for den usles pil. Og ved hans side skred Parnos, der verner alle hus og hjem mot nattens skapninger, han som lider ved hver enkes gråt og søker hevn for hvert foreldreløst barn, voldsmannens bane, krigeren hvis mål er fred.

Mot dem reiste Jakaen en veldig hær, mennesker og dyr, forvridde skapninger omformet i natten, menn med ulvehoder red hester med løvers klør, kvinner med ørnenebb og rovfuglklør ledet kobbel av eiterspyende ormer og bjørner hvis hud var dekket av stålskjell, gresshopper store som hester svermet frem og la skoger øde. For Jakaen kan ikke skape, men til å vri og vrenge er hun en mester. Og opp fra havet steg Jakaen selv, som en stor hvit drage, grufull og lysende av det etsende blodet som brant av hatet hennes.

Mot hæren hennes steg Parnas. Han lot sine lyn ramme dem som en haglstorm over en åker. Elvene lot han flomme over og skylle dem til havets bunn. Stormer lot han falle over dem og knuse dem som gamle trær i vinden. Øksen lot han ikke få hvile den dagen. Hver en som nærmet seg den falt som aks for ljåen. Telos stred mot Jakaen. Fedrebanen var som et lyn i hånden, og gang på gang såret han henne, men hvert sted hvor blodet falt brant bakken vekk og jorden der ble for alltid ufruktbar. Restene av hennes dragekropp ligger i dag som en krans rundt Carintia, og kalles dragefjellene.

Fremdeles jobber dragen for å frembringe Dansen, og hun korrumperer menn og kvinner med sin magi og sine forlokkende løfter. Alle barn lærer tidlig at om noen lover noe som er for godt til å være sant, så er det som oftest heller ikke sant, og det kan godt være Jakaen som er i arbeid. Dragen har også mange andre navn; Igya, Haÿya, Icaern og mange flere.