Heulette ligger ved munningen av elven
Etrivia, som tradisjonelt har utgjort den Carintiske grensen til
Lombedoc. For fem år siden, da de lombedokkiske styrkene angrep, var
militærforlegningene i Heulette hjem for store deler av av den
Carintiske militærstyrken. Likevel var forsvaret av den vestlige
grensen svakere enn vanlig, siden deler av troppene var sendt for å
delta i borgerkrigen.
Det første angrepet kom uten forvarsel tidlig en morgen mens byen var kledd i skodde, og Etriverne "led store tap på materiell og mannskap". For dem som var der, vil det si at mange døde, og store deler av flåten og festningen ble lagt i aske og grus. Den lombedokkiske siden led også store tap, og innen middagstid den første dagen, var der berg av falne soldater fra begge sider og vannet i havnen var rødt. En time senere godtok forsvarssjefen for byen, Kommandant Daniel Carte, kravene for overgivelse.
Likevel kunne det nok gått mye verre. Tidlig om morgenen, før noen i byen hadde begynt dagen, måtte bakerne opp for å lage brød og annet bakverk til alles frokost. Mens de bærte sine forsyninger og produkter gjennom gatene, la de merke til at noen forberedte angrepet på Heulette, og fikk advart en del av forsvaret. Det gav ikke soldater og riddere mange ekstra minutter til å gjøre seg klare, men det hjalp betraktelig på sikringen av sivile.
Etter bakernes innsats har det blitt et viktig motstands symbol å lage et nytt bakverk som har fått navnet croissanter. De er formet som en halvmåne for å symbolisere våpenskjoldet til hærføreren som fikk økt motsand ved Heulette.
Mange av innbyggerne i byen ser på seg selv som lombedokkiske i utgangspunktet, og den angripende hæren ble av disse sett på som en frigjøringsstyrke. Andre igjen synes ikke det er særlig forskjell på hvor skattene deres går, og for dem har grensen mellom de to landene bare vært en linje på et kart. Mange synes likevel at landet nå er okkupert. Både kultur, handel, språk og sosiale skillelinjer i Heulette har vært likt påvirket av begge de to landene. Den store militær kontingenten i området har brakt med seg en del innbyggere fra andre deler av Carintia, som ikke har en slik frigjort holdning til lombedokkere. Disse innvandrerne i byen er i mindretall og etter slaget ved Heulette, og den påfølgende oppryddingen, har de fleste av dem tilbrakt sin tid i fangehullene under festningen.
Byen har vært under lombedokkisk styre i seks
år nå, og gjenoppbygningen har kommet et godt stykke på vei. Den
makudske byggestilen er for en stor del beholdt, og hverdagslivet er
for de fleste falt tilbake til sin vanlige rutine. De forskjellige
bransjene av den lombedokkiske forvaltningen har for lengst
satt opp sine offisielle kontorer i byen, og mange av innbyggerne har
nok satt sine føtter der. For vanlige arbeidere er det gode penger å
hente ved å angi sine medborgere, så lenge man er villig til å
fortelle det man vet om naboer, venner og kollegaer.
Fra gammelt av har Heulette vært vest-Etrivias viktigste handels kontakt med store deler av Geneland og alle landene sør for grensen mot Kasmenistan. Blant annet går mye handelen med Furitago gjennom Heulettes berømte havn. Som et resultat av dette er nå mye av det som adelen ser på som livsnødvendige varer blitt ekstremt sjeldne i den Etrivia. Dette gjelder først og fremst edelstener, finere metaller, vakre stoffer, krydder og parfyme. Dessverre gjelder det også salt som blir brukt til å bevare mange av jordbruksproduktene, og den vanlige Etriver kan nå se frem til enda en uvanlig hard vinter. Dette er nok en medvirkende årsak til bondeopprøret.
Etter fredsavtalen mellom Lombedoc og Carintia, er nå Heulette hovedstaden i Lombedokkisk Etrivia, et Hertugdømme i Lombedoc. Det finnes nok enda noen få som er lojale mot den carintiske krione i byen, men de blir ferre hver dag byen forblir okkupert og det har gått mange år nå. Den lombedokkiske keiseren har satt inn mye på å få folket og adelen vennigstemt og hans tiltak har for en stor del fungert. Byen er for det meste gjenoppbygd og det er ikke mange som tror på at carinterne skal finne resurssene til å frigi byen på mange år enda. Lombedokkisk adel er satt inn som det øverste styret i byen og livet er igjen som før for almuen.