Eldre Historie -- For de spesielt interesserte

"The radical of one century is the conservative of the next. The radical invents the views. When he has worn them out, the conservative adopts them."
-Mark Twain

Carinterne anser Genelands historie fra tiden før slaget ved Skutz som synonymt med rikets tidlige historie. Genelands første konge, Demefanes, som brakte den sanne tro til landet, rundt 350 år før Alkuins samling av Carintia, var den første som holdt hoff ved Ga`s bredder. Der satte han blant annet i gang oppbyggingen av den kjente katedralen i Chios.

Dette hoffet er husket for å ha strålt i prakt ved sin renhet, og fromhet kjennetegner historiene om denne tiden. I seks ledd hersket kongene ved gudenes nåde og velbehag, frem til Sardophilio den Vise, hvis hoff aldri senere har blitt overgått hva angår vise menn. Dette var de store tenkere og filosofers tid, og til Sardophilios hoff valfartet lærde fra alle verdens hjørner. Det påståes også at dette var en medvirkende grunn til at hans sønn Parnofanes ble så forstumpet. Han ledet nasjonen inn på veier som førte til stagnasjon og siden oppløsning av kongemakten. Etter dette fulgte en tid hvor ingen greve lød kongens lov. Borgerkrig herjet landet og hver mann så seg selv som konge i sitt eget len.

Ut av denne natten som varte i over hundre år kom kong Lyxander den Store og gjenopprettet kronens verdighet. I sytten år førte han krig mot grevene, før hans ubeseirede hær av pikenerer og borgere knuste de siste opprørerne i Slaget ved Gaos. Kun et år senere døde den tapre heltekongen av forgiftning under et felttog sør for elven Partha. Dronning Theodora II den Rettferdige fullførte sin ektemanns gjerning og fikk alle landets grever til å sverge troskap til sin sønn Alkuin I Erobreren og styrte i hans sted til hun døde, dagen etter den unge kongens fjortenårsdag.

To år sørget kongen før Patras viser seg for ham i en drøm og befalte ham å legge under seg et rike verdig hans stolte slekt. Den unge helten samlet så rundt seg en umåtelig hær, større enn man noen gang har sett i landet. Etter fem års krig beseiret han både Kong Clothar av Etrivia og Kong Vladovech av Gordavia i Slaget ved Skutz. Siden fulgte en lang strid med Lombedoc, som mente Etrivia tilhørte dem. I år 40 etter slaget ved Skutz innledet så Kong Hasdrubal III av Furitago en tre år lang krig mot Kong Philip II den Halte av Carintia som endte i hva Furitagerne ennå kaller Katastrofen ved Chios. Begge lands flåter gikk til grunne i en storm som satt overraskende inn under slaget. Under denne krigen flyttet hoffet til Purano. Siden fulgte en lang periode med fred på alle fronter, for fredelig har man hevdet i ettertid. Etrivia taptes nemlig til Lombedoc som en følge av en meget risikabel og feilslått ekteskapspolitikk for perioden fra år 73 til 92. Landet var på randen av opprør, men på denne tiden dukket en ny fiende opp, de fryktede kasmenistanske horder, som trengte helt opp til Ga før de ble stoppet av Grev Barivech av Drageordenen i år 92.

Ikke før år 98 klarte Kong Theodebert I Befrieren å jage Kasmenistanerne over Partha. Siden har man stadig hatt sammenstøt med disse barbarene ved dragens hode, og særlig utmerket er da Slaget ved Rinsarvollen. De har stadig presset seg inn mot deres grenser for de flykter fra Lombedocs ekspansjoner nordøstover, men både Drageridderne og de gordaviske grevene, særlig grevene Slagovitch, Miloch og Borstiltsin, har meget effektivt sperret fjellpassene for en hver aggresjon fra den kanten. Så begynte borgerkrigen...